Embedded Files
I dag er Norge selv blitt et land som selv tar imot folkemigrasjon. Den norske nasjonalstaten har sådan blitt amerikanisert: det er ikke lenger snakk om et land som knyttes spesifikt til en etnisk identitet (om det noensinne fullt-ut var så), men heller en nasjon med et felles språk og et felles statsapparat, hvor man nærer tilslutning til visse kulturverdier som stadig får tilført nye fremmedartede påfunn. På slik vis er frossenpizza, curry, taco og kebab i dag bedre representative utvalg for det norske matbord enn gravlaks og flesk-og-duppe.
Mange samer, kvener og nordmenn reiste til USA i håp om et bedre liv. Norge på 1800-tallet var preget av fattigdom og generell mangel på muligheter, spesielt i Nord-Norge. Mange så til USA som friheten og mulighetenes land, hvor det ellers umulige simpelthen var grobunn for et eventyr. I Alaska spesifikt fristet jobbmuligheter i gruvene, samt ryktet om at det var gull å finne i den kalde tundraen.
Blant norskættede amerikanere står det kulturelle arvegodset stødig, selv om de faktiske ordene for lengst har gått tapt. I møte med utvandrernes etterkommere blir det tydelig: det norske språk anses ikke lenger som kilden til innvandreridentiteten. For norsk-amerikanerne er det heller lutefisk-måltider, syttende mai, lefsebaking og julekaker – tradisjoner som nær sagt har blitt likt esoteriske ritualer for å mane dem ut av den amerikanske smeltedigelen.
I juli 2025 har Memoar arbeidet med et utvalg intervjuer som tematiserer norsk-amerikanske etterkommere og deres forhold til slekt, identitet og tilhørighet.
Utvandrerhistoriene her nevnt er samlet inn av innvandrere, samt barn- og barnebarn av innvandrere. Innholdet beskjeftiger seg på samme populasjonsgruppe av utvandrere, med unntak av noen oldebarn og tippoldebarn.
Page updated
Report abuse