starta opp alt i pilotfasen av minneinnsamlinga i samband med utvandringsjubiléet. Den 10. april 2024 inviterte Sunnfjord Museum, Memoar og Fjellkoret til Forteljarkveld i muséet. Her kom det fram mykje interessant om utvandringa frå Sunnfjord. Den fyrste serien med enkeltintervju blei gjort på muséet ei veke seinare - og i så har arbeidet halde fram med intervjuinnsamlingar i økter. I februar -25 blei det etablert ein komité for å førebu eit stort arrangement i samarbeid med Fjellkoret den 10. september.
Nedanfor ser du peikarar til alle enkeltintervju. På undersida Framdrift finn du utviklingshistoria om Migrasjonsminne Sunnfjord.
Våren 2026 blir alle intervjuopptaka avleverte tilo Vestland Fylkesarkiv for langtidsarkivering.
Sunnfjords landskap er formet av isbreer og utvandrere. I mer enn hundre år pakket folk derfra sine eiendommer i kister og reiste over havet – til Wisconsin, Minnesota, til Montana og Washington. De reiste i eventyrlyst og av desperasjon: både de rike, men helst de fattige. Noen kom tilbake med lommene fulle av dollar og nye idéer i hodet. Andre ble værende, men holdt kontakten gjennom brev som ble lest opp i kjøkkenbenkene over hele bygda – samt i kirken. Nå kommer etterkommerne tilbake for å se hvor oldefar vokste opp, samt for å kanskje finne en sammenheng som ikke er å finne i noe arkiv.
Gjennom disse beretningene får vi et bilde av begge sider av migrasjonen. Vi møter både dem som dro og dem som ble igjen. Vi hører om brevene som bandt kjærestepar sammen over atlanterhavet i seks år, samt om gårder som ble kjøpt for dollar tjent i Tacomas skoger. Vi beskjeftiges med noen som, et århundre senere, reiser den samme veien for å finne røttene sine, samt de som arbeider med å bevare det som ble etterlatt – musikken, tekstilteknikken og historiene …
Felles for alle livsminneintervjuene i denne serien er at migrasjon (tilsynelatende) enda ikke er et avsluttet kapittel i historien om Sunnfjord.
Jesse Rude er fra Wisconsin i USA, men har dype røtter i Sunnfjord. Forfedrene hans utvandret fra Førde på midten av 1800-tallet, og Jesse har besøkt Norge flere ganger for å undersøke slektshistorien. På denne turen, 175 år etter at tippoldemoren reiste, fikk han bekreftet en gammel familiehistorie som var gått i arv gjennom generasjonene.
Historien forteller at tippoldemoren arbeidet som tjenestepike på en gård i Bruland. En dag knuste hun en kostbar porselenskopp som tilhørte familien hun arbeidet for. Fortvilet over å ikke ha råd til å betale for skaden, og redd for følgene, flyktet hun sammen med kjæresten sin. De reiste fra Førde 2. mai 1850, og seks dager senere gikk båten fra Bergen – samme dato som Jesse ankom Førde 175 år etter. Han er den første i familien som har vendt tilbake til hjemstedet.
«Det var interessant å stå på den samme plassen hvor mine forfedre sto ... å se de samme åsene, de samme fjellene og den samme elven. I noen tilfeller så jeg vel også på de samme bygningene. Det var veldig stort for meg - å bare stå der» [0:13:38]
Øyvind Heggenes bor i Angedalen og forteller historien om nabogården Nybø. Der var det en kar som reiste til Amerika i 1902, og som kom hjem igjen i 1910 med lommene fulle av penger. Han kjøpte gården og fikk tolv barn. Flere av sønnene reiste siden til Amerika; en av dem ble felemaker og lagde hele 72 feler. En annen ble skadet under andre verdenskrig og ble aldri helt seg selv igjen.
Øyvind har hatt kontakt med etterkommerne i USA, og forteller om hvordan de har holdt kontakten ved like. Han undrer seg over hvordan de kunne bo så trangt.
«Jeg har selv sittet i det originale huset der de bodde, og det er utrolig at det kunne være både foreldre der og ti unger. Så var det kanskje noen besteforeldre i det samme huset i en tidsperiode» [0:04:50]
Vidar Fossen er fra Førde, og har i en årrekke syslet med slektsgransking, da særlig knyttet til utvandringshistorien. Han har utgitt flere bøker, blant annet en med historiske fotografier (fargelagt i ettertid) knyttet til Sunnfjord.
En av historiene han har bragt for dagen, gjelder Nils Fossen - broren til hans oldefar -, som utvandret i 1869 og døde under uklare omstendigheter i en arbeidsleir i Minnesota. Samtidig melder det seg en skikkelse, Abraham Fluge, som gjorde Nils sin søster stor med barn før han forsvant over Atlanterhavet. Mellom de individuelle historiene peker Vidar på hvordan glansbildet av Amerika ofte blender oss for å se skyggesidene.
«Man må grave litt på overflaten for å få frem hva som faktisk skjedde» [0:20:12]
Craig Sams er født i Nebraska i 1944, men har sterke røtter i Sunnfjord. Tippoldefaren hans utvandret fra Voss til Wisconsin og familien har bodd i flere land – England, Frankrike, Tyskland. Hans far er dessuten fra Syria, så Craig er en sann amerikaner: en kulturell smeltedigel på to ben. Han besøkte Norge for første gang for å finne gården til tippoldefaren, og ble overrasket over å treffe på en familie som fremdeles bodde der:
«Jeg gikk bort til gardshuset for å ta bilder til folkene hjemme i Sambandstatene. Min kone sa at jeg burde fortelle dem som bodde der at jeg fotograferte huset, så de skjønte hvorfor jeg gikk rundt på eiendommen. Så jeg ringte på døren og sa at jeg var tippolderbarnet til en mann som engang bodde der. Jeg sa navnet hans, men de hadde aldri hørt om ham. Deretter sa jeg navnet på hans kone: "Hva," svarte de da "-men det er jo tippoldemoren vår!"» [0:08:00]
Om språktapet i den norsk-amerikanske generasjonen forteller han at de voksne sikkert snakket norsk seg imellom, men da barna begynte på skolen, hang det skilter over tavlene med påbud om "Snakk engelsk – på skolen og i hjemmet". Dette satte press på foreldrene hjemme, som fikk høre fra de små: «Ikke snakk norsk til meg, mamma! Snakk amerikansk!»
Solveig Svardal forteller historien om faren, Benedikt Endestad. Han utvandret til Amerika i 1926, tyve år gammel, for å tjene penger slik at han kunne gifte seg med kjæresten. De hadde møtt hverandre på Sunnfjord folkehøgskole i 1922–23, og lovet hverandre troskap i brevform de årene han var borte.
I Amerika arbeidet Benedikt i skogen i Tacoma om vinteren og på laksefiske i Alaska om sommeren. Han sendte penger hjem – både til kjæresten og til brødrene sine, som også reiste over. Etter seks år kom han tilbake, og de giftet seg i 1934. Pengene han hadde tjent i Amerika gjorde det mulig å kjøpe utmark.
«Vi har veldig mange brev, for det var mye brevveksling. Det var Hans som var flink til å ta vare på brevene» [0:13:44]
Sallie Anna Steiner Pisera er museumsleder ved Sunnfjord Museum. Hun er norsk-amerikaner, og familien hennes utvandret i flere omganger til Midtvesten i Sambandstatene, særlig da Minnesota og North Dakota. Sallies oldemor, Marie Fluge, emigrerte fra Jølster i 1921. Det er usikkert om dette er den samme Fluge-slekten som tidligere ble nevnt i Vidar Fossen sin beretning.
Sallie fattet tidlig interesse for røtter og språk, og allerede som barn begynte hun å lære seg norsk, samt knytte kontakt med sine slektninger i Norge. Hun studerte norsk ved Concordia College i Minnesota, og dro senere på utveksling til Universitetet i Tromsø, hvor hun fordypet seg i Ibsens dramaer og øvrig kunsthistorie.
I dag leder hun Sunnfjord Museum, og jobber blant annet med en utstilling om norsk-amerikanske spillemenn. Hun reflekterer over hvordan migrasjonsbølger former identitet, og peker på likheter mellom norsk utvandring og nyere migrasjonsgrupper som somaliere – både i møte med nye samfunn og i bevaring av kulturelle uttrykk som humor, musikk og fysiske gjenstander.
Migrasjonen tok ikke slutt den dagen transportskipet la til kai. Den fortsatte gjennom brev som gikk frem og tilbake i årevis, gjennom historier som ble fortalt på både engelsk og norsk helt fra Minnesota til Angedalen.
Noen kom hjem igjen med penger i lommen og pløyde på ny den jorden de engang forlot. Andre ble i vest, og deres etterkommere har nå funnet veien tilbake, generasjoner senere: for å stå på samme jord og se de samme åsene som deres forfedre skuet. De har gravd i arkiver, pusset støv av gamle brev og funnet frem til slektninger de ikke engang visste de hadde.
Arbeidet med å bevare det som ble etterlatt pågår fremdeles. Musikken som ble spilt i stuer i Naustdal lever videre i notesamlinger og i nye generasjoners hender. Tekstiler som ble vevd for over hundre år siden, studeres og settes inn i en større immateriell sammenheng i det evigvarende forsøket på å forstå det som engang var.
Fortidens gunst gjør seg gjeldende i vår samtid – og fremtidens rosemalerier pensles med nostalgiske hender … ofte av engelsktalende borgere i Sambandsstatene. For selv om veien vi går på er ny, trår vi evig i gamle spor.
Ei lang rekke aktørar var med å markere og synleggjere migrasjonsmistoria i Sunnfjord. Det har vore sporadiske arrangement gjennom heile året, men toppen var absolutt denne helga.
Det starta på Førde Kino fredag kveld 5/9 med vising av "På høge hælar i Amerika"
Laurdag 6/9 kl. 12 var det Forteljarpanel i regi av Memoar på Sunnfjord Museum
kl 14 opna utstillinga som dei fire historielaga i Sunnfjord og Memoar har utvikla
kl. 15 var det foredrag om utvandringa frå Sunnfjord med Yngve Nedrebø i Teatgersaloen i Førdehuset
kl. 17 var det oppvising av Linedance på plassen utanfor Førdehguset
Kl. 17:15 kom AmCar-klubben med ei kortesje av gamle (og nokre nye) amerikanske bilar
kl. 18:00 gjennomførte Fjellkoret si konsertforestilling "Det løfterike landet"
Søndag 7/9 avrunda Naustdal Kyrkje heile arrangementet med migrasjonsgudsteneste
Dagen starta på Sunnfjord Museum. Fire av dei 21 som så langt er intervjua om opplevd migrasjonshistorie var samla i eit forteljarpanel - ein god del av dei andre sat i salen. I løpet av halvannan time delte dei forteljingar og refløeksjonar. Panelet besto av (frå v. Bjørn Enes (ordstyrar), Vidar Fossen, Einar Eimhjellen, Sallie Anna Steiner Pisera og Theresa Marie Årdal Connor. Utanom desse bidrog fygljande frå salen: Judtih Hegrenes, Aud Slettehauig, Saif El Din Ali Alshaikh og Kari Thorkildsen
Utstillinga var eit stort dugnadsarbeid der fire soge-/historielag hadde bidratt. Billedsam,ølinga viste veldig tydeleg kor viktig skogsarbeidet i Midtvesten og staten Washington var for utvandringa frå Sunnfjord. Utanom billedmaterialet var ei rekke tekstar om personar og hgendingar med liner til Sunnfjord. Utstillinga vart opna av Judith Hegrenes - organisatoren bak innsamlingsarbeidet.
Naustdal Kyrkje vart så inspriert av jubileumsmarkeringa at dei likegodt fylgde opp sondag morgon med i gudsteneste prega av migrasjonsminne. Mellom anna framførte Naustdal Spelemannslag "Amerikavalsen" i kyrkja
Judith Hegrenes har gjort eit stort arbeid med å skrive og klargjere tekstar som inngår i utstillinga på Sunnfjord Bibliotek i Førde. Tekstane vil også inngå saman med det munnlege materialet i Migrasjonsminnesamlinga som skal bevarast for framtida
Vidar Fossen har gjort seg mange refleksjonar - mellom anna denne om straumane av etterkomarar på leit etter slektningar i gamlelandet...
#Sunnfjord