Heggedal, i dag del av Asker kommune, bærer en historie om mennesker som gjennom tiden har kommet for å bli. I løpet av sommeren 2025 har Memoar, i samarbeid med Heggedal historielag, samlet inn intervjuer med et knippe innbyggere som alle på hver sin måte representerer denne bevegelsen av mennesker. Noen kom som flyktninger fra krig og forfølgelse, andre som arbeidsinnvandrere, andre igjen som følge av ekteskap. Felles for dem er at ingen av dem fullt og helt kommer  fra Heggedal – i betydningen at knytningen til stedet, gjennom slekts-blodets ubrutte rekke, alltid har vært deres.

Flere av fortellerne reflekterer over hva det vil si å ha to hjemland, eller to parallelle identiteter. Andre forteller om foreldre og besteforeldre som ikke ville snakke om det de hadde opplevd – om språk som døde, om historier som ble borte. Alle snakker dog om sin nåværende tilhørighet til Heggedal, om de så selv – eller deres foreldre – "kun" er stadens adoptivbarn.

Ivar vokste opp i Kleiva, på oversiden av jernbanen, og gikk på Solberg skole fremfor Heggedal – et bevisst valg fra farens side, som mente miljøet på Heggedal var røffere. Etter realskole ble det ingeniørutdanning, et år på sjøen og et besøk til Midtøsten i regi av Forsvarets forskningsinstitutt. Da en onkel plutselig døde i 1980, overtok Ivar familiens odelsgård – 70 mål jord og en gammel stue fra slutten av 1700-tallet. Uten bakgrunn i jordbruk måtte han lære seg alt fra bunnen, og startet med kornproduksjon etter råd fra lokale bønder. 

Om farfarens ankomst til Norge forteller han: 

Ankomsten til Hammerfest midt på vinteren som nittenåring var tøff, men formativ: han jobbet der på trålere. Etter oppholdet returnerte han til India, men ble raskt lokket tilbake til Norge – denne gangen til Oslo og en jobb på Elkjøp. Derfra gikk veien via kveldsstudier i IT til en karriere i databransjen, og etter hvert til et liv i Heggedal, hvor han har bodd i over førti år. Spørsmålet om hvor han egentlig kommer fra, har han alltid et klart svar på:

For Tommy handler integrering om å delta, ikke om å tilpasse seg en ensidig standard. Det toveisprinsippet han etterlyser, har han selv praktisert – gjennom ishockey- og basketengasjement, medlemskap i det lokale innvandrerrådet og ved å ta initiativ til ukonvensjonelle fellesskap som "tog-julebordet" med faste NSB-pendlere fra Heggedal.

Etter farens hjemkomst til Danmark og foreldrenes skilsmisse, tilbrakte Oluf store deler av sin oppvekst i København, men med somrene på seter i Hallingdal hos norske slektninger. Der opplevde han «… det norske, frie livet i fjellet» med sauepassing og ørretfiske, en kontrast til hverdagen i Danmark. Da moren senere giftet seg med en nordmann og flyttet til Asker, måtte Oluf velge mellom å bli hos faren i København eller følge etter til Norge. Han valgte det siste, og fant seg raskt til rette i det nye miljøet – til tross for at det tok to år å lære språket ordentlig.

 Om farens fortid forteller han:

Det var mange fra bygda som lot seg verve av kommunistene for å bekjempe tyskerne innenfor norsk territorium. Disse erfarte å bli uglesett – og i verste tilfelle fengslet for landssvik – når etterkrigstidens politikere pekte mot øst for sitt nye fiendebilde. Evy kjente selv flere som bar på tunge opplevelser i dette henseende. En onkel av en bekjent var partisan, og belastningen han følte i ettertid ble for stor:

Foto: Wolfmann, Osvald-monumentet “Knus nazismen”, 4. september 2023, Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0) 

Evys mor var same, og Evy vokste opp med morens historier om fornorskning – moren kunne ikke norsk da hun begynte på skolen, og fikk ikke lov til å snakke samisk. Moren selv ønsket ikke at barna skulle lære det samiske språket, og Evy kan i dag bare noen få setninger.

I Oslo møtte hun sin fremtidige mann, og de giftet seg i 1968. I 1979 flyttet familien til Heggedal. Der beskjeftiget hun seg først med husmorarbeid, før hun senere jobbet som sykepleier. Hun har næret et engasjement for Heggedal menighet helt siden ankomsten sent på 70-tallet. 

I dag er Evy aktiv i sjelesorgarbeid, tross hun ikke lenger leder sorggrupper – noe av hvilke hun forut gjorde i femten år.

Felles for disse fortellingene er at de peker i to retninger samtidig: Bakover mot det som ble forlatt  – et land, et språk, en historie som kanskje aldri ble fortalt; framover mot det som ble funnet – et nytt sted, en ny tilhørighet ... et liv i Heggedal.

Noen av dem bar på historier som ikke ble snakket om: en mor som opplevde fornorskningsprosessen, en far med halvt fortrengte krigsminner, en bestefar fra Sverige som ble værende. Tausheten har på et vis formet stedet. Men likeså meget har viljen til å delta i lokalsamfunnet vært gjeldende: om så å stå bak en disk, lede en sorggruppe, feilsøke et IT-problem eller å pløye et jorde.

Heggedal er ikke lenger stedet med en håndfull kolonialbutikker og en stasjonsmester som "står nest under Gud". Ting har forandret seg. Det som dog har blitt igjen er evnen til å ta imot det nye uten å viske ut det originale – det veves heller inn i det større broderiet. Slik skapes Heggedal på nytt, dag for dag, av alle dem som bor her. Også av dem som engang kom, for så å bli.