Bergen har i århundrer vært en by folk kommer til – om så fra havet eller hinsides fjellkjeden mot øst. Denne tekst samler et knippe historier fra mennesker som på ulike måter har havnet i byen – noen for kort tid siden, andre som kom flere tiår tilbake. Felles for dem alle er at Bergen er stedet hvor de til slutt ble værende – om de så kom til byen for studier, arbeid, kjærlighet … eller om det var rene tilfeldigheter som førte dem dit, fra alle verdens kriker og kroker.

Flere av fortellerne deler opplevelsen av å ha levd mellom kulturer: enten som norsk barn i Uganda, som russisk student i Norge etter 2022 eller som en glaswegian som, tross sine mange år i Bergen, aldri sluttet å være fullt-ut skotsk. De forteller en felles historie om å måtte tilpasse seg, lære seg nye språk og finne seg til rette i et nytt samfunn - samt om hvordan byen Bergen endelig, til slutt, ble et slags hjem.

Barna – hvorav den eldste var 13 år – måtte klare seg selv. Arve har gjennom oppveksten hørt disse historiene fortalt av oldemor og bestemor, og har selv vært på slektsreiser til Amerika. Han understreker at livet for utvandrerne sjeldent var rosenrødt, og at historiene om Amerika som et slags eventyrland ikke stemmer overens med virkeligheten de selv opplevde:

Familien opplevde både krig, flukt og fattigdom, og Kristin har sterke minner fra oppholdet i Korea, der moren jobbet frivillig på et barnehjem. Tilbake i Norge bosatte hun seg i Bergen, som hun først kom til for å studere. Der har hun siden har bodd og pløyd sitt virke – samt stiftet familie. Hun beskriver Bergen som det fineste stedet hun har bodd, og fremhever byens evne til å gi rom for å leve et rikt og variert liv.

Kristin har levd et liv på tvers av kontinenter og kulturer, men har alltid vært både "den nye" og "den fremmede" i både utenlandske og norske sammenhenger. Hun har ingen ytre kjennetegn som signaliserer denne anderledesheten (i hjemlandet sitt) – av utseende og navn er hun norsk –, men hun bærer dog på en indre erfaring av å stadig måtte tilpasse seg: å evig måtte streve for å bli forstått – en erfaring hun deler andre som har levd "mellom" kulturer.

Jim sier dog flere positive ting om sin adopterte hjemby og Norge, selv om overgangen fra Skottland var vanskelig. Han fremhever særlig at Bergen er et godt sted å oppdra barn, med et trygt samfunn der klasseforskjellene var mindre synlige enn i Glasgow.

Etter en skillsmisse på 1990-tallet har han beholdt et nært forhold til barna og barnebarna, og er fortsatt aktiv med seiling og friluftsliv. Han har norsk statsborgerskap, men identifiserer seg fremdeles som skotsk.

Til sammen beskriver disse beretningene Bergen som et sted hvor folk fra vidt forskjellige bakgrunner finner seg en ny tilvværelse. Noen kom som barn og bar med seg minner fra krig og ødeleggelser, andre som voksne på jakt etter muligheter eller et annet liv. Felles for dem alle er at de har måtte forholde seg til spørsmål om identitet, tilhørighet og hva det vil si å høre hjemme - i Bergen.

Flere av dem peker på det samme: at byen mellom de syv fjellt ble stedet de ikke ville forlate. Bergen ga dem noe – følelsen av at tross for at de kanskje ikke føler seg som bergensere, ser ut til å være på rett sted. Ken Erik hadde sin blomstring i Hansabyen i nord, men hans hjertes stad er evig i Kirkenes. Jim Fulton har heller aldri gitt opp sin skotske identitet. Det er ikke noe motsetningsforhold mellom det å være fra et sted og å være i et annet. Ikke nå i moderne tid, hvor den rotløse vandrer ei lenger tilhører samfunnets periferi - men heller utgjør hovedtyngden av den globale arbeiderskare.