Cindy er femte-generasjons norsk-amerikaner, og er på besøk i Bergen for å bygge en større knytning til sine forfedres identitet. Hun har slektninger i landet, men er ikke i Norge for å besøke disse. Dette var noe hennes mor (rundt på 80-tallet) tidligere hadde gjort. Cindy ønsker å oppleve landet – se dets severdigheter – heller enn å besøke fjerne familiemedlemmer.

Hun erindrer sin mors kunst – rosemaleriene hun øvde. Dette var noe hun selv prøvde å beskjeftige seg med, men hun gav opp etter noen krevende sesjoner som endte i nederlag. Rosemaling er en stort-sett forgått tradisjon – dog den enda ikke er helt tapt … den lever som nevnt stadig i de norsk-amerikanske utvandrersamfunnene, der forbeholdt gamle nostalgikere som forsøker å koble seg til en svunnen identitet. Det er påfallende mange av intervjuobjektene som nevner denne malerkunsten i sine beretninger. Blant disse skiller Ella Becker (fjerde generasjon) seg nevneverdig ut. Hun forteller om at turen til Norge (dokumentert i video-lenken i bildet) handler først-og-fremst om å studere rosemalerkunsten – som hun allerede er godt beskjeftiget med – under nordmenn, som stadig anses som blant de ypperste innad rosemaling. Selv har hun norske aner … men kunstformen er for henne viktigere enn de genetiske røttene – en interesse som dog trollbinder andre i hennes familie, deriblant hennes fettere og kusiner.

Tradisjonen er i moderne tid sidestilt treskjæringskunsten i prestisje, og de går begge ofte hånd-i-hånd: med rosemalte skap, kister og krus; øl-høner og øl-kar. Blant de fremste praktikantene på dette feltet kan nevnes Hans Glittenberg (1788-1873), hvilkes enestående verker sies å være en sammenveving av det "naturalistiske og det abstrakte"[1]. Glittenberg malte i telemark-stilen, likedan den nevnte Ella Becker fra Wisconsin.

Beckler beskriver seg som en av de yngste rosemalerne i USA. Hun lærte å øve kunsten i knytning til et kreasjonsprosjekt til en messe – hun hadde vokst opp med rosemaling som dekorative interiørmotiver og tok det opp i denne forbindelse. I likhet med den originale Davick-utvandreren jobbet Becklers forfedre iherdig med assimileringen, og de originale utvandrerne valgte følgelig å ikke lære sitt morsmål til sine barn. De norske tradisjonene vedvarte likevel, tross for at den norske språkbruken raskt døde ut. Ellas hypotese i dette henseende er at språket fremmedgjorde Beckler-familien mens tradisjonene – både rosemalingen og matlagingen – knyttet familien sammen uten å undergrave den nye amerikanske identiteten.