Om prosjektet

Delprosjektet på Vestnorsk utvandringsenter på Sletta i Alver kommune, var et samarbeid mellom senteret, Fjellkoret, Radøy Sogelag, og Memoar. Det var en del av Migrasjonsminnes pilotfase og det var i dette delprosjektet vi virkelig fikk testet fikk testet og utviklet metodikken til bruk i senere delprosjekt: vi begynte med en mimrekveld (fortellerkveld) før vi inviterte deltakerne til intervju ca en uke etter mimrekvelden. På den måten fikk de vite mer om prosjektet, og om metodikken, før intervjuet.

Hovudintervju:

Anne-Karin Natås - fra fortellerkvelden

Frode Endré Mellingen

Randi og Roald Straume

Jan Floen

Oddmund Skjellvik

Kirsten Skage Mellingen

Det følgende er en gjenfortelling og refleksjon rundt delprosjektet av Kristian Lilleseth, produksjonsmedarbeider hos Memoar, basert på intervjuene fra denne serien.

Den godhjertede plyndringen av Brampton

Sletta ligger ytterst på Radøy, vendt ut mot det vide havet. Fra denne stad har folk i generasjoner reist ut – noen for å fiske, andre for å søke arbeid i Bergen by, og mange for å krysse Atlanterhavet. Utvandringen preger bygda den dag i dag, både i brev som er blitt liggende i skuffer, i slektsledd som ble brutt og i gårder som nå står tomme. Det som skiller Sletta fra andre bygder med lignende migrasjonshistorie er at strømmen, symbolsk sett, har snudd. Bygninger som ble reist av utvandrerne har krysset havet i motsatt retning: en kirke fra North-Dakota, et skolehus, et fengsel, og et herskapshus (blant annet) – alle står nå samlet på Alver, som håndfaste eksempler på at migrasjonen til tider går begge veier.

Bildet er hentet fra Vestnorsk Utvandringssenters nettsider (https://muho.no/vestnorskutvandringssenter/emigrantkyrkja (11.03.2026)

Kirsten Skage Mellingen bor på Sletta, der hun flyttet i 1977 da mannen overtok gården etter faren. Hennes mann har røtter på stedet, og fire av hans onkler og tanter – seks søsken til sammen – utvandret til Amerika. Også på Kirstens egen side av familien reiste en bror av bestefaren over, like etter konfirmasjonen, og kom aldri tilbake. Kontakten ble brutt, men bestefaren lovet sine foreldre å oppsøke ham da han ble voksen. Siden har kontakten holdt seg ved like, og Kirstens egen datter var på utveksling i USA, bodde hun hos de amerikanske slektningene i juletiden.

Kirsten har vært engasjert i emigrantkirke-prosjektet på Sletta helt fra starten, både som medlem av soknerådet og som vertskap for de mange amerikanske gjestene som kom. Emigrantkirken ble opprinnelig bygget i Brampton, Nord-Dakota, av norske emigranter på begynnelsen av 1900-tallet. I 1996 ble kirken demontert og flyttet til Sletta i det som i dag er Alver kommune i Vestland. Initiativtaker var lektor Asbjørn Ystebø, og flyttingen ble utført på dugnad av lokale ildsjeler.

Gamle Brampton kirke, nå en del av museet ved Vestnorsk Utvandringsenter

Bildet er hentet fra Vestnorsk Utvandringssenters nettsider https://muho.no/vestnorskutvandringssenter/emigrantkyrkja (11.03.2026)

Asbjørn hadde i flere år drevet elevutveksling med Hillcrest Lutheran Academy i Minnesota, og under et opphold i USA i 1992–93 fikk han ideen: å hente hjem en kirke fra prærien som et monument over utvandringen. Lektoren så for seg et samlingspunkt der etterkommerne av utvandrerne kunne møte sitt gamle hjemland, og der nordmenn kunne lære om den store folkevandringen vestover.¹ Kirken er i dag en del av Vestnorsk utvandringssenter og fungerer både som museum og som et levende samlingspunkt for etterkommere av utvandrerne.

«For mange som kom fra landsbygda borte i USA og sånn, så var det slik kirkene så ut ... iallefall blant dem som hadde norske aner,» sier Kirsten Skage Mellingen [0:21:55]

Kirsten og gubben hennes bodde tett på kirken, og når Asbjørn Ystebø ikke hadde mulighet til å ta seg av besøkende, ringte han ofte dem. Kirsten husker dagen kirken sto ferdig, da lederen for menighetsrådet i Brampton overrakte nøkkelen til Asbjørn og sa «-this is my final act ...»

Frode Mellingen er byggmester, oppvokst på Sletta, og var 25 år gammel da han leste i avisen at Asbjørn Ystebø ville hente en kirke fra Amerika som monument over utvandringen. Han ringte og meldte seg, og fikk med seg to kamerater. Sommeren 1996 reiste tolv mann til Nord-Dakota for å demontere kirken i Brampton. De rakk så vidt den siste gudstjenesten, der kirken var full av lokalbefolkning, hvor de fleste av deltakerne bar norske etternavn.

«Da var det tårevått. De eldre, spesielt damene, forlot kirka med tårer i øynene» [0:05:04]

Arbeidet ble gjort under 38 graders varme, med vinden hylende over prærien, og alt ble merket, pakket i konteinere og sendt til Norge. På vei tilbake fra USA spurte Asbjørn Ystebø om Frode ville ha det faglige ansvaret for gjenreisingen. Han sa ja, sa opp jobben og startet eget firma. Kirken ble reist delvis på dugnad i løpet av vinteren og våren 1997, med Frode som daglig leder og en fast kjerne på tre mann, supplert med hjelp fra bygda. Han husker to dramatiske hendelser: da konteineren holdt på å velte i USA og kunne ha kostet liv, og da en arbeider ved et uhell fikk fyr på veggen under maling i mars – flammene løp da over den tørre sederkledningen, og Frode måtte bruke regnklær for å slukke.

«Det var på nippet til at hele kirka hadde røket med» [0:24:59]

Roald og Randi Straume sitter på en stor samling amerikabrev, kopiert fra Roalds tremenning i USA. Brevene spenner fra 1900 til like etter krigen, og inneholder korrespondanse mellom slektninger på Sletta og i Amerika – blant annet fra Varaldsøy, der bestemoren til Roar kom fra. Fem av onklene hennes skulle reise, men døde av tuberkulose én måned før avreise, den ene etter den andre ...

«Så skrev moren til slutt: som sikkert du har fått med deg, så har jeg mistet fem stykker ...» [0:12:38]

Randi Straume har slekt i St. Paul, der søskenbarn av faren slo seg ned på 60-tallet. De kommer jevnlig til Norge, og hun har selv vært i USA flere ganger, blant annet med Utvandringssenteret til Norsk Høstfest i Minot i 1998. Der representerte hun senteret, og opplevde hvordan nordmenn og norsk-amerikanere samlet seg.

«Jeg gikk i bunad på gata, og det ble jo lagt merke til. Bunad der borte, det var jo sett på som noe veldig stort - særlig for de med norske aner» [0:29:00]

Oddmund Skjelvik er en av ildsjelene bak kirke-prosjektet, og selv fremhever han Asbjørn Ystebø som den store pådriveren i dette henseende. Han var selv med blant de som reiste til Brampton i 1996 og demonterte kirken på én uke.

Oddmund også frem dugnadsånden på Sletta, som ikke er unik til dette ene tilfellet: da samfunnshuset ble reist på slutten av 70-tallet, ble det ført hele 14 500 dugnadstimer fra bygda. Selv tror han det er snakk om flere – selv i dette nyere tilfelle –, men de «-sluttet å telle».

Oddmund har røtter i utvandringen: bestefaren reiste til Amerika i 1892, arbeidet i skogen i Montana i åtte år, kom hjem og giftet seg, fikk fem barn, og reiste så over igjen i åtte nye år.

«Det var sånn det var på den tiden. Var det ikke arbeid å få, måtte man reise over» [0:03:42]

På Sletta var Oddmund med på hele gjenreisingen, og husker sterkt da amerikanerne kom tilbake for innvielsen året etter. En hel busslast kom, og da de trådte inn i kirken – identisk gjenreist, men med innlagt vann og toalett – ble det sterke øyeblikk:

«De fleste som da kom, var jo blitt konfirmert i kirken. Så det var veldig sterkt - både for oss og for dem» [0:09:30]

Jan Karstein Flåen har vært to ganger i USA. Første gang i 1982, da han besøkte onkelen som emigrerte som 18-åring i 1928. Onkelen bodde først i Harlem, senere på Long Island, og levde et flittig liv: da han døde ble 20 millioner dollar fordelt blant familien.

Jan Karstein husker møtet med krigsveteraner fra Vietnam, slitne og uflidde, og bemerker seg den rå kontrasten til det norske samfunnet.

«Spesielt en ting: har du ikke forsikring, så har du heller ikke mulighet til å komme inn på et sykehus uten å betale» [0:06:45]

Jan Karstein Flåen var med på ytterligere en tur til USA i forbindelse med Utvandrersenteret i 2006. Denne gangen gjaldt det å plukke ned flere bygninger fra Midtvesten – blant annet rådhuset og fengselet som nå står på Sletta.

Cirka 700 000–800 000 mennesker utvandret fra Norge til Sambandsstatene i perioden 1820–1920. Innvandringen til Norge etter andre verdenskrig utgjør omtrent det samme mannstall. Med Vestnorsk Utvandringssenters tokt på bygningsmasser på toppen av det hele – og med Leif Eriksons egen tilbakevending som del av regningstykket – vil Norge utvilsomt seire, gitt at vi skal gjøre konkurranse ut av sammenligningen.

Den norskamerikanske kirken som ble flyttet til Alver, fungerer i dag som et samlingspunkt for etterkommere som reiser til Norge – ofte for første gang – for å oppleve sine røtter. Dugnaden som store deler av Sletta la ned, har skapt et levende møtested mellom fortid og nåtid, og det for potensielt mange fremtidige generasjoner. Alle beretningene viser på sin måte at det er mulig å vende strømmen – at det er (fysisk) mulig å ta fortiden tilbake.

Stubbar:

Kyrkjeflytting

Kortversjon av den oppsiktsvekkande historia om den amerikanske immigrantkyrkja som blei ståande tom - og som eldsjeler flytta tilbake over havet.

Pilotprosjekt 2023:

Mål: Framskaffe råstoff for Fjellkoret, til bruk i eit stort korverk som skal turnere hausten 2025 under markeringa av at det er 200 år sidan det fyrste migranskipet "Restaurationen" gjekk frå Stavanger til New York.

Koret har ambisjonar om å lage tekstar og musikk basert på nålevande folk sine eigne forteljingar.

Samarbeid i Alver:

Memoar - norsk organisasjon for munnleg historie - www.memoar.no

Fjellkoret - www.fjellkoret.no

Vestnorsk Utvandingssenter

Radøy Sogelag

Page updated

Report abuse