Både som kunsthistoriske og lokalhistoriske prosesser er det som skjer i og rundt Fargespill interessant og viktig samtidshistorie. Det er god grunn til å tro at ei samling muntlig historie fra aktører som står midt oppe i dette utviklingsarbeidet vil ha stor verdi for lokalhistorikere både i nær og i fjernere framtid. Ungdommer som får delta i innsamlings-, dokumentasjons- og analysearbeidet vil få en direkte personlig erfaring av sammenheng mellom deres (og andres) subjektive historier og “den store historien” om hvordan lokalsamfunnet, kulturen og kunsten utvikler seg.
Derfor ønsker Prosjekt Migrasjonsminne å gjennomføre ei innsamling av muntlig kildemateriale både fra barn og unge som deltar i og har deltatt i Fargespill, ungdom med erfaring fra vanlige skoleklasser som følger Fargespillmetoden, og lærere / kunstnere som har vært i voksenroller i skolen og i utvikling av forestillinger. Vi ønsker å involvere alle disse gruppene i avrundende refleksjon for å oppsummere hvordan aktørene selv analyserer materialet mens de ennå står midt oppe i det.
Ole Hamre og Sissel Saue, grunnleggerne av Fargespill. Hentet fra https://www.fargespill.no/vedtekter 02.02.2026
Fargespill er et norsk scenekunst- og pedagogikkprosjekt, etablert i Bergen i 2004 av Ole Hamre og Sissel Saue. Initiativet oppstod i skjæringspunktet mellom musikkpedagogikk og flerkulturelt arbeid. Organisasjonen er i dag både produsent av scenekunst og en metode-leverandør til utdanningssektoren.¹
Prosjektets kjerne er arbeidet med barn og unge, der deltagernes egne kulturelle erfaringer brukes som grunnlag for skapende, kollektive prosesser innen musikk, sang, dans og scenisk framføring. Når dette bikker over i pedagogikk, handler det om å ta det som virker styrkende for fellesskapet i metodikken, og overføre det til undervisning og læring – til bruk i skoler, bedrifter og andre arenaer til gode for samarbeid, kreativitet og inkludering.
Anney Niyokindi kom til Norge som ettåring i 1998, med familierøtter i Rwanda og Burundi. I dag er hun en etablert musiker samt kunstnerisk medarbeider i Fargespill. Hun beskriver seg selv som "krysskulturell" – en identitet hun omfavner fullt ut.
Niyokindi vokste opp i Arna utenfor Bergen. Den musikalske arven fikk hun fra faren, som selv var musiker. Etter å ha deltatt i Melodi Grand Prix Junior som tolvåring, ble musikken raskt en naturlig del av livet hennes. Dog var det først i voksen alder, etter farens død og et utvekslingsopphold i Kenya, at hun virkelig begynte å finne sin egen kunstneriske stemme.
For Anney har Fargespill vært en avgjørende arena. Hun startet som deltaker bare seks år gammel (da som danser) og har gjennom tiden vært gjennom alle gruppetrinnene. I dag jobber hun fast i organisasjonen og hjelper nye generasjoner på scenen.
For Niyokindi var veien fra deltaker til ansatt logisk anlagt. Hun kjente produksjonsprosessen fra innsiden og vet hva det vil si å stå på scenen. I Fargespill fant hun en direkte forbindelse mellom sin flerkulturelle kompetanse og sitt kunstneriske virke – et sted hvor mangfold ikke bare er et tema, men selve grunnmaterialet for virket.
«Grunnen til at jeg lager musikk som er rwandisk og burundisk, er jo fordi jeg har fått utforske og dykke ned i de sidene av meg selv i Fargespill,» forteller Anney [00:52:21]
Hun understreker verdien av å ha et sted som legger til rette for at unge mennesker kan ta vare på sine røtter, samtidig som de møter andre – både forskjellige og likesinnede. Nå er hun med på å skape den samme rammen for nye generasjoner, som kunstnerisk medarbeider. «Vi setter sammen forestillingene, koreograferer, øver inn sanger – og formidler budskapet aktørene selv vil vise frem,» sier hun.
Med en bachelorgrad i interkulturell forståelse og en mastergrad i interkulturelt arbeid, bærer Anney også med seg den faglige ballasten i dette henseende. Hun understreker videre viktigheten av at både barn med innvandrerbakgrunn og etnisk norske barn lærer om hverandres erfaringer. For Anney Niyokindi er nemlig kreativitet og mangfold to sider av samme mynt.
Sissel Saue, kunstnerisk og pedagogisk leder i Fargespill, har gjennom mer enn tyve år utviklet en modell for kulturelt møte mellom barn og unge med ulik bakgrunn. Hun vokste opp i Fauske og senere på Voss, før hun etablerte seg i Bergen, hvor hun møtte sin mann og fikk fire barn. Hennes erfaring som utøver og pedagog la grunnlaget for det som senere ble Fargespill.
Fargespill vokste frem av en rekke tilfeldige møter med ungdommer fra Nygård skole og andre innvandrermiljøer i Bergen. Gjennom disse møtene oppdaget hun verdien av å sette sammen kulturelle uttrykk fra forskjellige bakgrunner.
Metoden, slik Saue beskriver den, bygger på et ressursfokus hvor alle deltakere bringer med seg noe verdifullt som kan deles. Gjennom musikk, dans og sang utvikles gjensidige møter basert på trygghet og tillit. Som Saue selv sier:
«Jeg tror jo kanskje at det kan dreie seg om den støtten som man føler for hverandre. Og at vi heier på hverandre - at det er ingen som gjør noe galt» [00:25:03]
Fargespilldeltakerne lærer samtidig norske sanger (og dermed språklyder) på en naturlig og engasjerende måte. Prosjektet virker å gi deltakerne både personlig styrke og leder til sosial inkludering – flere tidligere deltakere har blitt synlige og aktive i samfunnet, og det ligger prestisje i å ha vært deltaker i organisasjonen.
Det hele vokste fra et "hobbyprosjekt" til å bli en fullverdig stiftelse, med egne stillinger og strukturer for å håndtere både administrasjon og kunstnerisk arbeid. Saue fremhever at prosjektets styrke ligger i fellesskapet som skapes – både på og bak scenen –, hvor deltakerne heier på hverandre, tør å gå hinsides sine egne grenser, og lærer å samarbeide på tvers av kulturelle ulikheter.
Ole Hamre er en norsk musiker, komponist og perkusjonist med et betydelig kunstnerisk virke innen både jazz og folkemusikk. Sammen med sin kone Sissel Saue grunnla han Fargespill i 2004. Prosjektet vokste frem av deres arbeid med barn og unge i flerkulturelle miljøer, samt av lang erfaring med musikk og scenekunst.
«Vi spør hver enkelt deltaker: "Hva har du med deg"? Så kommer de med helt utrolige ting.» [00:23:45]
I sitt intervju med Memoar beskriver Ole Fargespill som en serie erfaringer som har bygget seg opp over tid, gjennom arbeid med musikk og mennesker. Han understreker betydningen av å arbeide tett med barn og unge, og hvordan kunstneriske prosesser oppstår i samspill, snarere enn ved å rette seg mot ferdigstilte konsepter.
Det er dog en viss spesifikk hendelse Ole Hamre trekker frem som et slags startpunkt for organisasjonen:
Mens fortelleren jobbet med en gruppe på ti til tolv unge nyankomne flyktninger, arbeidet de med den norske folkemelodien "Olav Olav, kyri di e dau". Plutselig reiste en av guttene, en litt vilter ung fyr fra Irak, seg opp og begynte å synge en sang med melodi og på språk fra hans bakgrunn, rett på toppen den norske låten. Dette skapte umiddelbar samklang – og opplevelsen ledet til tanken om at forskjellige musikalske (og øvrige kunstneriske) tradisjoner kan møte hverandre helt sømløst.
Latife Lund Sutcu (fornavnet "Jenny" ser sjelden bruk) ble relativt sent med i Fargespill - per intervjuet har hun vært med i to år. Hun hadde dog i lang tid vurdert å bli med i organisasjonen.
Hun beskriver Fargespill som en stor del av sin personlighet. Latife er halvt tyrkisk og følgelig av todelt identitet, og finner at synergien mellom forskjellige former for språk, kunst og musikk utgjør en kommunikasjonsform nesten helt for seg selv – et uttrykk som alle bidragsyterne i Fargespill, og forhåpentligvis også dets publikum, kan forstå.
Aya Granbakk kom til Norge som ung kvoteflyktning og ble etter hvert plassert på fosterhjem. Hun ble med i Fargespill etter et avgjørende møte som fjerdeklassing. Da hun så en forestilling, opplevde hun noe sjeldent: en av aktørene sang på hennes eget morsmål. Dette vekket et voldsomt ønske hos henne om selv å bli en del av fellesskapet.
Kort tid etter forestillingen tok grunnlegger Sissel Saue kontakt, og Aya ble med. Siden den tid har Fargespill utgjort en sentral del av hennes liv. Storparten av Ayas sosiale nettverk er i dag knyttet til organisasjonen, som alltid har vært en stabil faktor i det som var en vanskelig oppvekst.
Siden oppstarten har Fargespill utviklet seg fra et lokalt bergensprosjekt til å bli en etablert aktør innen norsk scenekunst, med produksjoner som vises over hele landet. Arbeidsformen som ble utviklet i forestillingsarbeidet har blitt videreført hinsides sceneproduksjonen: den danner i dag grunnlaget for det som kalles for Fargespillmetoden.
«Vi har en idé om at vi ser hva som skjer med barna og ungdommene i Fargespill. Så har både vi og folk på lærerutdanningen ved høyskolene i Vestland tenkt at hvis dette kan overføres til klasserommet, vil det ha en enda større effekt» - Ole Hamre, [00:36:56]
Bilde: Vidar Thorbjørnsen, 2023. Hentet fra https://www.fargespill.no/finn-ditt-fargespill/bodo
Fargespill er en ideell stiftelse i privat regi som arbeider i tett samarbeid med kommuner, skoler, flyktningtjenester og etablerte kulturinstitusjoner. Virksomheten er i hovedsak offentlig finansiert ² og inngår i den norske kultur- og utdanningsinfrastrukturen.
Deltagerne følger faste øvingsløp over tid, ofte med sikte på større forestillinger på profesjonelle scener. ³ Samtidig har Fargespill formalisert sin arbeidsform som en pedagogisk teknikk, kjent som Fargespillmetoden, som anvendes uavhengig av de sceniske produksjonene, da først og fremst på skolenivå.
Benedikte Nordbø er lærer ved Kronstad skole i Bergen. Hun er "nær femti år", mor til tre voksne barn, og kom relativt sent inn i læreryrket. Før hun begynte i skolen, arbeidet hun i barnehage. Valget om å bli lærer av et ønske om å arbeide ytterlig med mennesker – å delta videre i barns utvikling som del av det større fellesskapet.
Hun beskriver seg selv som mindre opptatt av tradisjonell kunnskapsformidling. Informasjon, mener hun, vil barna finne når de trenger den. Det avgjørende er noe annet: å lære hvordan man er menneske sammen med andre. Å tåle forskjeller, å gi plass, ta plass og forstå egen verdi i en gruppe. Dette er ferdigheter hun opplever at både barn og voksne ofte mangler, til tross for at de er tydelig forankret i skolens formål og vedtekter.
Da Kronstad skole tok i bruk Fargespillmetoden, falt det pedagogiske systemet helt naturlig for Nordbø. Hun opplevde Fargespill som en bekreftelse på et menneskesyn hun allerede bar med seg: troen på at alle mennesker har noe av verdi i seg, uavhengig av språk, bakgrunn, evner eller ferdigheter – at forskjelligheter skal møtes med nysgjerrighet.
«Mange ser på Fargespill som et kunstprosjekt, med sang, musikk og flerkulturelle inntrykk. Men for meg svarer det egentlig på det jeg allerede trodde om mennesker og møtet med mennesket generelt.» [00:03:50]
I møte med andre skal man her spørre om hva de er flinke til, ikke hva de mangler eller hvor de kommer til kort. Verdien ligger sådan i første møte – i tanken på at alle har iboende verdi før de i det hele tatt har prestert.
Dette menneskesynet fikk uttrykk i det som i Nordbøs klasse ble kalt "Kyllingprosjektet".
I klassen gikk det en gutt med Downs syndrom, innlemmet blant de andre elevene. Han hadde liten interesse for tradisjonelle skoleoppgaver. Det var dog ett spørsmål som opptok ham sterkt: hvorfor er det kylling i noen egg, men ikke i andre?
I stedet for å gi gutten et raskt svar valgte Nordbø å gjøre spørsmålet til et felles anliggende. Hun sa åpent at hun ikke visste svaret på dette, og foreslo at de alle skulle finne det ut av det sammen. Dermed ble guttens nysgjerrighet om til et felles klasseprosjekt.
Klassen skaffet rugemaskin og måtte planlegge, føre journal og oversikt, diskutere ansvar og ta felles beslutninger. Underveis kom matematikk, språk, samarbeid og demokratiske prosesser inn som nødvendige redskaper for arbeidet. Gutten som stilte spørsmålet, fikk tydelig anerkjennelse innad det hele. Det var hans interesse, både initial og vedvarende, som bar prosjektet.
Da kyllingene klekket ble også kunnskapen delt videre. Andre klasser ble invitert inn i klasserommet, og gutten som stilte spørsmålet sto alltid klar for å formidle det klassen hadde lært.
For Benedikte Nordbø er dette et bilde på hva Fargespill i praksis handler om. En "gave" trenger ikke være et ferdig produkt: det kan være et spørsmål eller en ytret interesse. Når den tas imot med alvor og genuin nysgjerrighet, kan den vise seg å være verdifull for mange.
Fargespillmetoden i slikt henseende er en pedagogisk metode til bruk i opplæring. Den ble utviklet gjennom prosjektets arbeid med barn og unge. Metoden utgjør et rammeverk for læring gjennom skapende, deltakende praksis, og benyttes i dag både i grunnskoler og barnehager omkring i landet.⁴ Fargespillmetoden bygger på følgende grunnprinsipper:
Læring skjer gjennom aktiv, skapende deltagelse fremfor teoretisk instruksjon. Ta for eksempel Nordbøs skoleklasses eksperiment med inkubasjon, nevnt over.
Pedagogen (læreren) etablerer struktur og rammer, mens innholdet i stor grad springer ut av gruppen selv. Så lenge det er mulig, lar hen elevene komme frem til svaret selv.
Mestringsfølelse og personlig erfaring prioriteres før fasitsvar.
Ulike uttrykksformer behandles som likeverdige i læringsprosessen. Et feil svar gir grunnlag for det rette – og eleven som gav det var følgelig med på å tilnærme seg fasiten, kanskje like meget som den som gav det rette svar.
I praksis innebærer dette at elever inviteres til å dele fra egne erfaringer og hjemmemiljøer. Materialet bearbeides kollektivt og knyttes til faglige mål innenfor fagene. Metoden anvendes videre som et pedagogisk verktøy for språkstimulering, sosial samhandling og læring på elevenes egne premisser.
Fargespillmetoden inngår per dags dato i pensum ved flere lærerutdannelser, herunder ved Høgskulen på Vestlandet.⁵
«Fargespillpedagogikken leter etter ressursene til den enkelte elev ved å etterspørre hva hver og en kan bidra med i undervisningen. Vi har erfart at når elevene får bidra med sine kunnskaper og kompetanser, er dette med på å bygge bidragsyterens selvtillit og deltakergruppenes mulighet til å vise anerkjennelse og respekt»
(fra "Hva har du? Fargespillmetodikk i barnehage og skole", kapittel 3: "Fra kunstprosjekt til skolepedagogikk")
Fargespillmetoden har klare strukturelle likhetstrekk med enkelte pedagogiske prinsipper kjent fra steinerskolen, særlig med tanke på vektlegging av estetiske læringsprosesser vis-a-vis Fargespills opprinnelse. Videre, begge metodene søker til en helhetlig forståelse av barnet – både svakheter og styrker, til bruk i undervisningen – og til slutt, begge prioriterer erfaring og kreativ prøving fremfor abstrakt teori.
Disse likhetstrekkene gjelder imidlertid bare for form og arbeidsmåte. Fargespillmetoden er fullstendig adskilt fra steiner-pedagogikkens antroposofiske grunnlag og inneholder ingen religiøse, esoteriske eller metafysiske elementer. Fargespill opererer innenfor sekulære rammer og er forankret i den norske offentligheten.
Estetisk kjennetegnes Fargespills arbeid av en eklektisk samling av ulike uttrykksformer. Tradisjonelle sanger fra forskjellige land, samt rytmer og bevegelser fra ulike deler av verden kombineres med vestlig kor-tradisjon, diverse former sjangermusikk, samtidsdans og scenisk struktur.
Pedagogisk legger både kunstprosjektet og metoden vekt på helhetlig læring, hvor samhandling og individuelle styrker blant elev/deltakerskaren inngår som integrerte deler av læringsprosessen.
«Når vi starter prosessen, handler det om å spørre elevene om de har sanger, danser eller fortellinger fra sitt eget eller foreldrenes hjemland - noe fra sin kultur som de kan lære videre» [00:11:24]
For en større forståelse av de forskjellige begrepene som gjengis her, ta en titt på dokumentet som deles i fjerde fotnote, appendiks 3 "begrepsforklaringer".
[1] Jamfør: https://web.archive.org/web/20231208055625/https://hvlopen.brage.unit.no/hvlopen-xmlui/handle/11250/2570704 (05.01.26) Samt dets resultat: https://nva.sikt.no/registration/0198cc939d03-3c8bd155-6be6-4812-9f02-25a1abf0929a (05.01.26)
[2] «Siden 2022 har stiftelsen Fargespill mottatt mer enn en tredobling av statstøtten gjennom Kultur- og likestillingsdepartementet: Fra 1,1 million i 2022 til 3,2 millioner (per 2024) …» og «… Stiftelsen får … et årlig tilskudd på to millioner fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet» https://periskop.no/fargespill-hele-norges-mangfoldskompani/ (19.12.25)
[3] https://www.ballade.no/folkemusikk/vi-trenger-et-fargespill-som-gar-lenger/ (19.12.25)
[4] Stiftelsen Fargespill. Hva har du? Fargespillmetodikk i barnehage og skole. Hentet fra: https://www.hvl.no/contentassets/d9de735ef7f64e13848cec87d17e3968/kahardu_fargespillpedagogikk.pdf (19.12.25)
[5] Høgskulen på Vestlandet. Emneplan for Interkulturell pedagogikk og fargespillmetodikk (IKP801). Hentet fra: https://www.hvl.no/studier/studieprogram/emne/2019/ikp801 (18.12.25)
Samarbeidspartnere vil være:
● Memoar - norsk organisasjon for munnleg historie - www.memoar.no
● Forfattar Irene Kinunda Afriye - no.wikipedia.org/wiki/Irene_Kinunda_Afriyie
● Stiftelsen Fargespill - www.fargespill.no/hva-er-fargespill
● Kronstad Skole - https://no.wikipedia.org/wiki/Kronstad_skole