For Anney har Fargespill vært en avgjørende arena. Hun startet som deltaker bare seks år gammel (da som danser) og har gjennom tiden vært gjennom alle gruppetrinnene. I dag jobber hun fast i organisasjonen og hjelper nye generasjoner på scenen.

For Niyokindi var veien fra deltaker til ansatt logisk anlagt. Hun kjente produksjonsprosessen fra innsiden og vet hva det vil si å stå på scenen. I Fargespill fant hun en direkte forbindelse mellom sin flerkulturelle kompetanse og sitt kunstneriske virke – et sted hvor mangfold ikke bare er et tema, men selve grunnmaterialet for virket.

Hun understreker verdien av å ha et sted som legger til rette for at unge mennesker kan ta vare på sine røtter, samtidig som de møter andre – både forskjellige og likesinnede. Nå er hun med på å skape den samme rammen for nye generasjoner, som kunstnerisk medarbeider. «Vi setter sammen forestillingene, koreograferer, øver inn sanger – og formidler budskapet aktørene selv vil vise frem,» sier hun.

Med en bachelorgrad i interkulturell forståelse og en mastergrad i interkulturelt arbeid, bærer Anney også med seg den faglige ballasten i dette henseende. Hun understreker videre viktigheten av at både barn med innvandrerbakgrunn og etnisk norske barn lærer om hverandres erfaringer. For Anney Niyokindi er nemlig kreativitet og mangfold to sider av samme mynt.

Fargespill vokste frem av en rekke tilfeldige møter med ungdommer fra Nygård skole og andre innvandrermiljøer i Bergen. Gjennom disse møtene oppdaget hun verdien av å sette sammen kulturelle uttrykk fra forskjellige bakgrunner.

Metoden, slik Saue beskriver den, bygger på et ressursfokus hvor alle deltakere bringer med seg noe verdifullt som kan deles. Gjennom musikk, dans og sang utvikles gjensidige møter basert på trygghet og tillit. Som Saue selv sier:

Fargespilldeltakerne lærer samtidig norske sanger (og dermed språklyder) på en naturlig og engasjerende måte. Prosjektet virker å gi deltakerne både personlig styrke og leder til sosial inkludering – flere tidligere deltakere har blitt synlige og aktive i samfunnet, og det ligger prestisje i å ha vært deltaker i organisasjonen.

Det hele vokste fra et "hobbyprosjekt" til å bli en fullverdig stiftelse, med egne stillinger og strukturer for å håndtere både administrasjon og kunstnerisk arbeid. Saue fremhever at prosjektets styrke ligger i fellesskapet som skapes – både på og bak scenen –, hvor deltakerne heier på hverandre, tør å gå hinsides sine egne grenser, og lærer å samarbeide på tvers av kulturelle ulikheter.

I sitt intervju med Memoar beskriver Ole Fargespill som en serie erfaringer som har bygget seg opp over tid, gjennom arbeid med musikk og mennesker. Han understreker betydningen av å arbeide tett med barn og unge, og hvordan kunstneriske prosesser oppstår i samspill, snarere enn ved å rette seg mot ferdigstilte konsepter. 

Det er dog en viss spesifikk hendelse Ole Hamre trekker frem som et slags startpunkt for organisasjonen:

Mens fortelleren jobbet med en gruppe på ti til tolv unge nyankomne flyktninger, arbeidet de med den norske folkemelodien "Olav Olav, kyri di e dau". Plutselig reiste en av guttene, en litt vilter ung fyr fra Irak, seg opp og begynte å synge en sang med melodi og på språk fra hans bakgrunn, rett på toppen den norske låten. Dette skapte umiddelbar samklang – og opplevelsen ledet til tanken om at forskjellige musikalske (og øvrige kunstneriske) tradisjoner kan møte hverandre helt sømløst.

Siden oppstarten har Fargespill utviklet seg fra et lokalt bergensprosjekt til å bli en etablert aktør innen norsk scenekunst, med produksjoner som vises over hele landet. Arbeidsformen som ble utviklet i forestillingsarbeidet har blitt videreført hinsides sceneproduksjonen: den danner i dag grunnlaget for det som kalles for Fargespillmetoden. 

Hun beskriver seg selv som mindre opptatt av tradisjonell kunnskapsformidling. Informasjon, mener hun, vil barna finne når de trenger den. Det avgjørende er noe annet: å lære hvordan man er menneske sammen med andre. Å tåle forskjeller, å gi plass, ta plass og forstå egen verdi i en gruppe. Dette er ferdigheter hun opplever at både barn og voksne ofte mangler, til tross for at de er tydelig forankret i skolens formål og vedtekter.

Da Kronstad skole tok i bruk Fargespillmetoden, falt det pedagogiske systemet helt naturlig for Nordbø. Hun opplevde Fargespill som en bekreftelse på et menneskesyn hun allerede bar med seg: troen på at alle mennesker har noe av verdi i seg, uavhengig av språk, bakgrunn, evner eller ferdigheter – at forskjelligheter skal møtes med nysgjerrighet.

I møte med andre skal man her spørre om hva de er flinke til, ikke hva de mangler eller hvor de kommer til kort. Verdien ligger sådan i første møte – i tanken på at alle har iboende verdi før de i det hele tatt har prestert.

Dette menneskesynet fikk uttrykk i det som i Nordbøs klasse ble kalt "Kyllingprosjektet".

I klassen gikk det en gutt med Downs syndrom, innlemmet blant de andre elevene. Han hadde liten interesse for tradisjonelle skoleoppgaver. Det var dog ett spørsmål som opptok ham sterkt: hvorfor er det kylling i noen egg, men ikke i andre?

I stedet for å gi gutten et raskt svar valgte Nordbø å gjøre spørsmålet til et felles anliggende. Hun sa åpent at hun ikke visste svaret på dette, og foreslo at de alle skulle finne det ut av det sammen. Dermed ble guttens nysgjerrighet om til et felles klasseprosjekt.

Klassen skaffet rugemaskin og måtte planlegge, føre journal og oversikt, diskutere ansvar og ta felles beslutninger. Underveis kom matematikk, språk, samarbeid og demokratiske prosesser inn som nødvendige redskaper for arbeidet. Gutten som stilte spørsmålet, fikk tydelig anerkjennelse innad det hele. Det var hans interesse, både initial og vedvarende, som bar prosjektet.

Da kyllingene klekket ble også kunnskapen delt videre. Andre klasser ble invitert inn i klasserommet, og gutten som stilte spørsmålet sto alltid klar for å formidle det klassen hadde lært. 

For Benedikte Nordbø er dette et bilde på hva Fargespill i praksis handler om. En "gave" trenger ikke være et ferdig produkt: det kan være et spørsmål eller en ytret interesse. Når den tas imot med alvor og genuin nysgjerrighet, kan den vise seg å være verdifull for mange.

I praksis innebærer dette at elever inviteres til å dele fra egne erfaringer og hjemmemiljøer. Materialet bearbeides kollektivt og knyttes til faglige mål innenfor fagene. Metoden anvendes videre som et pedagogisk verktøy for språkstimulering, sosial samhandling og læring på elevenes egne premisser.

Fargespillmetoden inngår per dags dato i pensum ved flere lærerutdannelser, herunder ved Høgskulen på Vestlandet.⁵ 

Fargespillmetoden har klare strukturelle likhetstrekk med enkelte pedagogiske prinsipper kjent fra steinerskolen, særlig med tanke på vektlegging av estetiske læringsprosesser vis-a-vis Fargespills opprinnelse. Videre, begge metodene søker til en helhetlig forståelse av barnet – både svakheter og styrker, til bruk i undervisningen – og til slutt, begge prioriterer erfaring og kreativ prøving fremfor abstrakt teori. 

Disse likhetstrekkene gjelder imidlertid bare for form og arbeidsmåte. Fargespillmetoden er fullstendig adskilt fra steiner-pedagogikkens antroposofiske grunnlag og inneholder ingen religiøse, esoteriske eller metafysiske elementer. Fargespill opererer innenfor sekulære rammer og er forankret i den norske offentligheten.