Dermed bar det til Oslo. Forut for reisen forestilte han seg flyreisen som en ritt - likt man rir et esel. Aldri hadde han før sett et passasjerfly! Fremme i Norge var språket nytt, maten fremmed, og toalettet – en utedo som deltes med en håndfull andre – direkte frastøtende.

Ventetiden på sykehuset førte til at Iftikhar begynte på skole i Norge. Gradvis følte han seg mer og mer norsk og mindre pakistansk – det kom selv til et punkt hvor hen verget seg for å dra tilbake til gamlelandet. Første gang han reiste tilbake til Pakistan, ble han slått av hvor stillestående alt der virket. Det var som om tiden hadde sluttet å telle sekunder. Lukten, smaken – alt var “feil”. Oslo var blitt mer hjemme enn landsbyen noen gang hadde vært. 

I barndommen oppstod det et stille ras: andre barn (norske) hadde mer frihet, fikk mer godteri, og fulgte færre regler. Identitetskrisen vokste. Han følte seg verken som pakistaner eller nordmann – bare noe mellom: en posisjon uten navn. Med tiden lente han seg dog mer-og-mer mot sistnevnte identitet.

Tøyen er fortsatt “hjemme” for ham. Det var der han ble norsk. Og det var der han – med bløtkaker, kjøttboller i brun saus og den "deilige" vintertåken – lærte å leve med to identiteter i én kropp.

Som voksen er det få ting som knytter Iftikhar til gamlelandet. Religionen har han tatt med seg, og den virker han å holde ved. Han retter dog skarp kritikk mot tradisjonen av å importere imamer som virker å forveksle pakistansk/arabisk/tyrkisk kultur med islamsk teologi. “Religion burde være noe helt for seg selv” mener han, og argumenterer for at islam fullt ut kan forankres i norsk kontekst, så lenge man utdanner egne norske religiøse ledere.

Angående den norske rasismen sier han at den med tiden har endret form – den er mer subtil, men fortsatt merkbar. Hans datter, for eksempel, opplevde å måtte bytte navn for å skaffe seg jobb.

Hun flyttet først til Norge når hun giftet seg med Iftikhar - de prøvde først å bo i Manchester, men de bestemte seg senere for å flytte til Norge - da gubben mistrivdes  i England. Han savnet nemlig landet han var oppvokst i, samt sine norske venner. 

Det første hun gjorde etter å ha flyttet til Oslo var å melde seg på norsk-kurs. Omstillingen fra Manchester til landsbyen i Norge beskrives dog som vanskelig. Den norske folkesjelen virket noe kald sammenlignet med både den pakistanske og engelske. På den tid hvor hun flyttet syntes hun engelskmenn var mer høflige: «-i Norge ville ingen engang si "hei" til hverandre.» 

Ellers var det alt-i-alt en myk landing. 

«Når jeg flyttet til Norge, så flyttet jeg på et vis tilbake til Pakistan. Hele slekten var jo allerede her! »

Ting har ikke forandret seg stort, mener Nargis. Hun føler seg bedre integrert nå, men ellers virker det meste det samme som før. Matkulturen har endret seg stort (implisitt: til det bedre), og det sosiale liv har forandret seg - også i form av at Norge nå er hjem til flere forskjellige, mindre tilbakeholdne folkeslag. Fremmedfrykten og fordommene virker også å ha endret seg til det bedre. 

«Folk er ikke like skeptiske til utlendinger som de engang var.»

Det var streng sensur under kongeveldet. Mange bøker var ulovlig, og majestetsfornærmelser ble straffet særdeles hardt. Intellektuelle, i særskilt grad, ble regelmessig fengslet. På denne tiden var moskeen det naturlige samlingspunket for å snakke fritt med sine åndsfrender. Selv hans brødre, mange av hvilke var marxist-leninister, gikk til moskeen for å føre kongress med andre opposisjonelle.

Revolusjonen skjedde "veldig fort". Iran ble forut sett på som et meget stabilt land, mye grunnet sjahens bunnløse støtte fra USA. Opposisjonelle ledere – liberale, kommunister og sosialdemokrater – var stort sett alle i fengsel, så presteskapet (de eneste riktig organiserte blant opposisjonen) kuppet raskt lederskapet av opprøret og gav det et religiøst konservativt preg.

Undertrykkelsen kom gradvis. Rett etter revolusjonen fulgte en "halv-demokratisk" parlamentarisk periode. Politiske fanger slapp ut av fengsel, og de tok med seg mange historier om grov undertrykkelse. Prestene eide dog både radio, TV og avisene. De hadde dessuten egen milits, og om litt kontrollerte de også politiet – følgelig hadde de totalt monopol på media og voldsmakt. 

 «Jeg trodde ikke at det kunne gå så ille,» sier Babek.

Det sto dessuten skralt til med storfamilien. Babeks søster var blitt arrestert. En annen bror – en MLer – hadde rømt landet, og en yngre bror var sporløst forsvunnet. Alt hva Babek husker fra denne tiden er snakk om henrettelser – dødsstraff ble hyppig brukt, og det for ting som ellers knapt ville ha gitt fengselstraff. 

Søsteren fikk ti år i fengsel for det Babek kaller "legitime politiske aktiviteter". Hun klarte dog å flykte etter knappe seks måneder. Dette gjorde Babeks familie notoriøs; berømt, på et vis ... på feil vis, hvis man ønsket å holde hodet lavt ...

Babek hadde selv vært politisk aktiv ved å ha skrevet politiske essay. Gjennom tiden hadde han dessuten ervervet seg en viss maktposisjon blant rebellene på skolen. Han skrev for hånd ned nyhetene fra radioen – ofte fra opposisjonelle organisasjoner – og delte informasjon med de klassekameratene som var villig til å høre.

Babek ble fengset ganske plutselig når han var tretten år gammel. «De kommer for å hente deg,» sa moren over telefonen en dag mens han var på besøk hos sin tante. «-bli hvor du er, det nytter ikke gjøre motstand.»  De var revolusjonskomiteen.

Babek ble raskt en slags kjendis i fengsel: en tretten år gammel politisk fange, bror av jenta som tidligere flyktet ut av varetekt. Mange kom bare for å peke og skue, særlig fangevoktere, som sjeldent lot han være i fred ... torturen startet tidlig i løpet av avhøret, som alene varte uavbrutt i tre måneder. Etter dette ble han sendt til en dommer – og der, uten advokat og nevneverdig rettsprosess – i løpet av det første korte møtet – fikk han sin dom.

Babek sier han vokste opp i fengsel, og lærte der hvordan man bløffer og manøvrerer seg gjennom avhør under evig trussel om fysisk tortur. Dette ble hans reelle utdanning i mangel på fullført grunnskole. Han holdt seg i live ved å lene seg på sin mors ord – både det at hun var glad i ham, og hennes fordring om å «-ikke gi dem noe.»

Han ble fengslet to ganger til i løpet av sin ungdomstid. Etter siste fengsling forsvant håpet om normalitet i Iran. Babek bestemte seg da for å flykte. Først til Tyrkia, så til Irak - så til Pakistan.

Etter å ha skaffet rett til asyl jamfør internasjonale konvensjoner, dro Babek til Norge hvor hans eldste bror tidligere hadde flyktet til. Han flyttet etter hvert til Malvik ved Trondheim kommune. Det var da problemene startet … søvnløsheten, vemodigheten – savnet etter gamlelandet; sitt folk, sine venner og sin familie. Hva døde alle hans kamerater for? Hvorfor ofret man alt det man gjorde? 

Det verste av alt var likevel den trønderske dialekten ...

Det tok mange sesjoner med psykolog og mange timer med personlig søking før han omsider følte roen senke seg. Det var først da, lenge etter å ha blitt fengslet og torturert, drevet på flukt og så forskanset seg i en fremmed nasjon langt, langt vekke – at Babek endelig følte at han så smått kunne begynne å leve livet.

Et nytt liv – i et nytt land.

Hun fikk sjeldent skolehjelp hjemmefra – hun måtte sådan finne veien selv. Det gjorde hun dog, og endte opp på universitetet med agronomi og bioteknologi som fagfelt. Det ble omsider en bachelorgrad av studiene.

Tross dette så hun ingen fremtid i Eritrea. Det var få jobber å ta av, for ikke å nevne verv som sto i stil til utdanningen. Etter mye vemodig grubling bestemte hun seg for å forlate fedrelandet. Hun var da tyve år gammel.

Alganesh gikk til fots fra Afrikas Horn til Sudan i nord-vest. Reisen tok tretten dager. Grensen til Sudan var tungt bevoktet – onde tunger sa at man sto i fare for å bli skutt om man forsøkte krysse den. Alganesh selv kom dog helskinnet gjennom.

I Sudan møtte hun en fremmed kultur med et klarere skille mellom menn og kvinner enn det hun var vant med i Eritrea. Hun fikk allikevel ID-kort og opphold i landet, og endte etter hvert opp i hovedstaden. Alganesh kom så i kontakt med gamlekjæresten i Eritrea, og de giftet seg så snart kjæresten selv kom frem til Sudan.

I søken etter arbeid for å forsørge sin nye familie endte kjæresten opp i Italia. De klarte aldri få det slik til at Alganesh fulgte han dit.

Alganesh endte til slutt opp i Norden. Hun visste lite om Skandinavia på denne tiden, og enda mindre om Norge. Alganesh syntes landskapet var mørkt og skummelt, med dunkel skog og spisse fjell. Når hun ankom Norge dro hun direkte til nærmeste politistasjon og søkte om asyl.

I Norge ble det flere år med venting. Hun flyttet mellom flere asylmottak – fra Kongsvinger til Bodø til Bø – før hun fikk permanent opphold. Gravid og alene bosatte hun seg i Heggedal, der en slektning allerede bodde. Det tok fem år før mannen fikk komme etter, slik at han endelig kunne være med sin familie. I mellomtiden fødte Alganesh deres sønn, lærte seg norsk og fikk seg jobb i dagligvarebutikk

I dag, etter å ha bodd  15 år i Heggedal, bemerker hun seg hvordan staden har forandret seg. Flere innflyttere har strømmet til; boligfelt har reist seg og infrastrukturen har utviklet seg. Samtidig har hun begynt å føle på en ny utrygghet ... det er uro blant ungdom, særlig de hun mener ikke "tilhører" stedet. Likevel omtaler hun Heggedal med varme – dette er hennes hjem, og hun kunne ikke tenke seg å leve noe annet sted.