Fraværet av identitet, samt oppvekkelse og reorientering i livets siste fase

Et fremtredende trekk ved intervjumaterialet er at identitetssøkingen skjer i fravær av konkrete fortellinger. Mange etterkommere beskriver et sterkt behov for å forstå hvor de kommer fra, men har få eller ingen førstehåndsberetninger å støtte seg til. Informasjon om familiehistorie har ofte gått tapt, enten ved at det aldri ble fortalt, eller ved at forbindelsen til opprinnelseslandet ble brutt tidlig.

«Jeg har ingen konkrete historier om familiens reise fra Norge til Amerika,» sier Warren Nelson «-jeg har bare min egen spekulasjon.»

James W. Hill viser til det mormonske arkivet i Salt Lake City, Utah. Det var der reisen startet. LDS-presteskapet ved hovedtempelet i byen holder det de mener er autoritative lister av amerika-innvandreres navn og hjemland – dessuten har de datoer for fødsel, emigrasjon og død.

Flere av fortellerne oppgir at deres fremste kilde til informasjon er resultater fra slektstester. Det var slik James Hill selv etterprøvde de mormonske arkivene: «DNA-testen viste at jeg var 75 % norsk, 20 % svensk og 5 % noe ukjent.»

Kristelighet, samt en påfølgende konservatisme, er en fellesbetegnelse for mange av de som har latt seg intervjue. Videre kan nevnes en søken til en fast etnisk identitet, særlig de av hvilke som deler et bondsk, vestlandsk opphav og hvilke familier utvandret på slutten av 1800-tallet. Mye av dette virker å skyldes et tap av en felles språklig identitet, tross for at det amerikansk-norske samfunnet i Dakota omtales som ulmende og aktivt. Ingen av fortellerne med denne bakgrunnen snakker norsk, annet enn ved å ape enkelte ord og fraser.

Grete Hjellestad, som selv har blitt kontaktet av norsk-amerikanske slektninger, nevner dette i sin egen beretning: «De snakket ikke norsk. De sa de var mine slektninger – min søster (som utvandret etter krigen) og hennes barn. Det fikk så være med deres ord … jeg kjente dem ikke.»

Dette sentrale vendepunktet – fra ikke å vite, til å ville vite – kan forstås som en form for sen identitets-oppvåkning. For mange virker det som om spørsmål om opphav først oppstår når deres egen historie står i fare for å forsvinne – når besteforeldrene bare er et vagt minne og slektens språk er tapt.

I intervjumaterialet fremgår det at mange av etterkommerne bærer på en følelse av historisk avkobling. De kjenner til Norge som idé, men ikke landet eller dets folks fortelling. Slektskapslinjene finnes – gjerne dokumentert i arkiv eller bekreftet via genetiske tester – men dataen oppleves fjern, kald og upersonlig. Slikt sett blir identitetssøket både personlig og kollektivistisk: det handler ikke bare om å finne ut hvor man kommer fra, men også om å etterlate seg noe sammenhengende for den kommende slekt. Det handler tilsynelatende om å ha noe fast å holde tak i, noe som gjør en "til seg selv".

Å finne seg selv i slektsforskning

Memoars arbeid med disse utvandrerminnene viser hvordan identitet og kulturell forankring formes i møte med manglende slektshistorier. Når familiehistoriene ikke har blitt videreført gjennom slektsleddene, oppstår det ofte et behov senere i livet for å rekonstruere dem gjennom søk i arkiver, samt ved å føre slekt- og DNA-tester … for så å begi seg på reisen tilbake til slektens hjemland.

Minnearbeidet fremstår dermed ikke bare som "jakt på fakta", men som et personlig prosjekt der den enkelte søker tilhørighet på tvers av tid og rom. Et innvandrerland som USA virker å ha dette bakt inn som en universell borgeropplevelse i sitt politiske DNA. Mangelen på familiære overleveringer gjør de individuelle minnene ekstra skjøre – men desto mer verdifulle for den det angår. Gjennom søket reetablerer utvandrernes etterkommere forbindelser til fortiden, om så det er smått, vagt og til tider vanskelig å ta tak i.