Vandrere har alltid vært en del av den menneskelige migrasjonshistorien. Enkelte folkegrupper har levd med bevegelse som livsform i århundrer, enten av nødvendighet eller tradisjon. Jødene og sigøynerne står som historiske eksempler på samfunn preget av forflytning, tilpasning og tilhørighet på tvers av landegrenser. Vandrerne har alltid tatt del i historien.

De eldre vandrertradisjonene lever stadig videre. I deler av Europa finnes fortsatt håndverkere som legger ut på vandreår, der reise, arbeid og læring utgjør del av den større livsløpet.

 I moderne tid har dog fenomenet fått nye uttrykk. De nye vandrerne reiser sjelden som del av et folk på flukt eller som bærere av en fast tradisjon. De fremstår ofte som enkeltindivider, drevet av arbeid, kjærlighet, utdanning eller ønsket om et bedre liv. Noen er kjærlighetsmigranter som følger relasjoner over landegrenser – andre vokser opp med flere statsborgerskap gjennom sine foreldre, og får dermed anledning til å velge og vrake sitt eget fedreland. 

... atter andre er lykkejegere på jakt etter penger, eventyr eller større muligheter.

Veien dit var dog langt fra enkel. Jonas vokste opp i den lille skånske bygden "Höör" med dysleksi og lite tro på skolen, helt til en lærer endelig "forsto" seg på ham. Interessen for matlaging som der da ble dyrket vekket en yrkesdrøm, og som 16-åring jobbet han allerede på en stiftsgård. Etter et kort og kaotisk opphold i Malmö – med blant annet et MC-oppgjør i gatene – lot han seg overtale til å søke til Norge. Uten å ha sett Bergen sentrum reiste han rett til Rosendal Fjord Hotell. Der skulle det snart vise seg at restaurantsjefen drev med annet enn matlaging – da svarte busser dukket opp for å hente ham, forsto de ansatte at han var del av en viss form for organisert, skattefritt arbeid.

I dag driver Jonas Frid to restauranter og en nattklubb i Bergen. Svenskene som kom som "partysvensker" på 2000-tallet, har stort sett reist hjem. Jonas er en av dem som ble igjen – per intervjuets dato med norsk kjæreste, barn og en karriere bygget opp fra bunnen av. 

Jonas sin beretning gir et innblikk i en innvandrerhistorie som ikke handler om flukt eller fattigdom, men om muligheter, tilfeldigheter og godt gammeldags hardt arbeid.

Til tross for hyppige feriebesøk gjennom oppveksten, opplevde hun flyttingen som et tydelig kultursjokk: overgangen fra engelsk privatskole til norsk skole innebar store forskjeller i disiplin, samt det individuelle forholdet til lærerne, arbeidsmengden og graden av individualisme. Skolearbeidet opplevdes etter hvert som lite krevende, og Jessica merket at de gode studievanene hun hadde utviklet i England gradvis forsvant.

Det fulgte dog en følelse av frihet med flyttingen. Jessica fikk større selvstendighet i hverdagen, kunne gå alene til skolen og fikk anledning til å utvikle seg på egne premisser. Hun avsluttet også visse organiserte fritidsaktiviteter som hun ikke lenger ønsker å delta i. Språklig opplevde hun en viss form for begrensning: på engelsk hadde hun et nyansert og presist ordforråd, mens hun på norsk manglet de samme uttrykksmulighetene. I ettertid har hun erkjent at overgangen var mer krevende enn hun tillot seg å innrømme der-og-da.

I dag driver hun pantomimegruppen BADS (Bergen Amateur Dramatic Society), hvor hun kombinerer norsk og engelsk i både manus og uttrykk. Hun beskriver seg selv som "delt mellom to kulturer", men har samtidig blitt oppmerksom på at hun per intervjuets dato har bodd dobbelt så lenge i Norge som i England. Hun ønsker at sønnen skal få en stabil norsk oppvekst, uten de brå overgangene hun selv opplevde, samtidig som tilknytningen til England forblir sterk. 

Noah vokste opp hos moren og besteforeldrene i Liverpool, der han gikk på en katolsk gutteskole med rundt tusen elever. Siden han var født i utlandet, opplevde han at både elevene og lærerne likt forventet at han skulle identifisere seg med de andre utlendingene. Han oppfattet dette som noe komisk, siden han hadde tilbrakt hele oppveksten i Storbritannia. Etter avlagt eksamen foreslo faren at han skulle flytte til Norge.

Noah fulgte sin fars råd, og lærte det norske språket raskt gjennom deltakelse i kommunale kurs. Nå spiller han Rugby i Bergen (for byens eneste klubb), og føler seg godt integrert - godt hjulpet av at han allerede var “halvt-norsk” til å begynne med. Han vurderer per intervjuets dato å gå i førstegangstjeneste for det norske forsvaret, men er ellers usikker på fremtiden.

Da han flyttet til Norge, opplevde Noah integreringen som relativt uproblematisk. Han etablerte seg sosialt relativt raskt og fikk ervervet venner, samtidig som han deltok i fritidsaktiviteter som bidro til å skape tilhørighet i det nye landet. Noah understreker dog at personer uten kulturell tilknytning til Norge kan oppleve integreringen som langt mer krevende, særlig dersom de skiller seg tydeligere ut eller mangler de nevnte sosiale inngangene.

Michael Planthafer har vandret over landegrenser flere ganger. Først som tenåring flyttet han fra Tyskland til Lofthus, for å gå på folkehøyskole. Dette ble et sjokk for ham, Hamburg var en en millionby, Lofthus hadde under 1000 innbyggere. Folkehøyskolen ble også et kulturelt sjokk, her møtte han og ble kjent med mennesker fra hele verden. Etter året i Lofthus gjennomførte han militærtjeneste i det norske sjøforsvaret, før han dro tilbake til Tyskland for kokkeutdanning. Han har arbeidet som kokk både i Tyskland, på cruisebåter som har seilt over hele verden, før han for 15 år siden slo seg til ro i Bergen.

I Bergen har Michael tatt på seg en noe underlig oppgave, han har gjennom en rekke tilfeldigheter blitt fadder for Tyske reisende håndverkere i gammel tradisjon. Han havnet noe tilfeldig inn i dette, da han møtte en sliten landsmann på Bryggen i Bergen. Tyskeren var skitten og sliten, og fikk en skjenepreken av noen tyske turister. “Du er representant for oss, også ser du slik ut!” Michael fikk vondt av den utslitte vandreren og tilbydde ham mat, en varm dusj og en seng å sove i. 

Etter dette første møtet har Michael jevnlig åpnet hjemmet sitt for vandrere som har behov for husrom. På det meste har han hatt intet mindre enn 18 vandrere sovende i stuen. 

Etter realskolen begynte han i lære som tømrer i nabobygden. Han trivdes godt med arbeidet, og bedriften han senere ble en del av, hadde oppdrag i flere europeiske land – blant annet Spania, England og Andorra. I løpet av denne tiden reiste han mye rundt, men han beholdt dog hjembygden som base.

I 2013 fikk han en telefon fra en venn i Tromsø som spurte om han ville komme og jobbe noen måneder. Han dro, og ved jul samme år bestemte han seg for å gjennomføre den tradisjonelle håndverksvandringen før han fylte 30 år. Reglene var strenge: han måtte bære den tradisjonelle drakten hele tiden, ikke betale for transport eller overnatting, og det første året kunne han kun reise i tysktalende land. Senere reiste han også til Thailand og New Zealand ... i praksis var Nico på reise rundt i hele verden.

Etter tre år og én dag endte han i Bergen i 2019. Han beskjeftiget seg med restaureringsarbeid på Bryggen og bestemte seg for å bli. I dag er han en av tre tidligere reisende i Bergen som holder vandrertradisjonen ved like. Han tar imot unge håndverkere som kommer til Frille og Dyvekes Vinkjeller i Bergen sentrum. 

I 2004 opplevde han voldelige sammenstøt i Qamishli. Det som begynte som en fotballkamp, endte med masseslagsmål mellom kurdere og arabere. Sikkerhetsstyrkene åpnet ild. Flere titalls mennesker døde, og det hele kulminerte for Ibrahim med at en person døde i hans hender. Han flyktet så til Irakisk Kurdistan, hvor han bodde i ti år, tok utdannelse og ble lærer i arabisk, historie og religion. 

Senere valgte han å reise til Norge. Grunnlaget for flyttingen var et ønske om å bo i et mer sekulært land. Første natten var vanskelig – han ankom Oslo første juledag, i 22 minusgrader, uten å kunne språket eller forstå seg på det norske adressesystemet. Ingen folk i gaten hjalp ham.

Han tok seg så inn på en pizzaresturant for å holde varmen, og en av de ansatte der tok ham til slutt inn. 

Han ble så sendt til Haslemoen mottak, der han bodde i syv måneder. Han roser de ansatte der, men kritiserer systemet for å fremme passivisering, om så det er utilsiktet.

Etter hvert fikk han arbeid i Sandnes og senere i Bergen. I Sandnes forsøkte han å fortsette å jobbe som lærer, men han slet sterkt med dialektene og forskjellen mellom det talte språk og det skriftlige. I dag arbeider han som bussjåfør og eier sin egen leilighet i sistnevnte by.