Denne intervjuserien handler, stort sett, om utvandringen fra Hallingdal til Sambandsstatene. Gjennom samtaler med dem som bor på de samme gårdene som utvandrerne en gang forlot, trer et bilde frem av en forbindelse – både konkret og immateriell – som aldri helt ble brutt.

Fortellingene knytter individuelle skjebner til et større kollektivt minne. Eksempelvis: en gammel bibel der forfedrenes navn er skrevet inn, over hundre etterkommere til én og samme gård på Ål, samt overlevelsen av eldgamle norske musikktradisjoner – som stadig finner nye veier ut i verden, om så som musikk til internasjonale tv-serier eller som tilskudd til amerikanske musikkfestivaler.

Dicks første møte med Norge fant sted i 1970, da han som ung mann reiste gjennom Norge og besøkte slektsgården i Hallingdal. Han husker at folk fremdeles brukte hest, og at han hjalp til med pløying på den samme gården bestefaren en gang hadde forlatt. Året etter var han i Norge igjen, hvor han feiret 17. mai for første gang. Han trodde alle nordmenn spiste lutefisk, og gikk følgelig på restaurant for å bestille det – midt i november.

Etter at han giftet seg med en norsk kone flyttet han til Norge (for godt) i 1980. Han fikk så jobb som bioforsker like ved en skog, et arbeid han beskriver som «-det beste i mitt liv». Etter at han ble pensjonert deles nå året mellom Hallingdal og en rorbu i Lofoten.

Eilif har alltid vært opptatt av instrumentenes historie. Han forteller at bukkehornet er en naturgitt form – en traktformet rørgjenstand – og at den derfor nok er eldre enn den eldgamle luren, som tross alt er skapt for menneskehand. Bronselurene er 3500 år gamle, og han har selv fått spille på dem i forbindelse med Wardrunas konserter: da et bandmedlem en gang ringte og sa at de trengte en bronselur til et bestillingsverk, beskriver han det som en «-drøm som gikk i oppfyllelse».

Det var nettopp gjennom Wardruna at han kom i kontakt med Blackfeet-nasjonen i Montana. Bandet var invitert til festivalen Fire in the Mountains, som for første gang var lagt til et reservat – et samarbeid mellom festivalen og den ideelle organisasjonen Firekeeper Alliance, som arbeider mot den høye selvmordsraten blant unge i Blackfeet-samfunnet. Festivalen var alkoholfri, noe Eilif selv satte pris på, og stemningen var preget av en "gjensidig respekt" for de forskjellige kulturtradisjonene. Han møtte folk som jobbet for å bevare språket sitt og bygge opp igjen en kultur som gjennom tidene nesten var blitt utslettet.

Kari Sandåker reiste fra Ål i mai 1904. Hun var 20 år gammel, og broren som var 14, kjørte henne med hest de seks kilometerne ned til Ål sentrum. Derfra gikk turen videre med hest til Oslo, og deretter ni dager med båt over Atlanteren. Da hun kom frem til tanten sin i Sambandsstatene, ble hun overrasket over maten – det bugnet av saker som hun aldri hadde sett hjemme.

I Amerika arbeidet hun som hushjelp, før hun reiste nordover til Alberta i Canada, hvor sambygdinger bodde i store manntall. Der giftet hun seg med Ola Jordet, som var fra nabogården hjemme i Ål. Da ektemannens kjærlighet flyttet seg fra henne til brennevinsflasken, flyttet hun ut. Hun tok med seg hele tømmerhuset sitt – som hun og barna hadde bodd i – og satte det opp på sin egen jord. Hun rakk å bli 103 år gammel, og levde helt til 1987. Da hadde hun 30 barnebarn og 91 oldebarn.

Knut har funnet brevene hun sendte hjem. De forteller om de harde vintrene på prærien, om de lange reisene hun foretok, eksempelvis om gleden over å komme til Britisk Columbia i Canada, der fjellene og innsjøene minnet henne om hjembygda. Sittende i rullestol, plaget av gikt, holdt hun likevel kontakten med slekten i Norge. Brevene er datert fram til 1956. 

Det er imidlertid ikke bare slektsgransking som driver ham. Gjennom årene har han opplevd et USA de færreste turister får med seg: under innsettelsen av Joe Biden i 2021 var han gjest hos senator Jeff Merkley fra Oregon, en fjern slektning. Mens seremonien gikk for stengte dører, satt han på senatorens kontor i Washington og fulgte det hele på skjerm. Senere samme kveld havnet han på en irsk pub i byen, der hver gang Trump dukket opp på TV-en, hoppet gjestene opp på bordene og sang. En dame han traff der, spanderte en MAGA-caps på ham.

Capsen har han siden brukt til å teste stemningen. På et kjøpesenter i Los Angeles, i et overveiende demokratisk strøk, merket han hvordan folk, når de skuet plagget på hans hode, begynte å hviske og danne små grupper. En dame som skulle gå tur med venninnen sin, holdt på å avlyse det hele da hun så hva han var ikledd. I Las Vegas, derimot, kom en storvokst sikkerhetsvakt bort og hvisket: «I like your hat.» Capsen er blitt et slags sosialt eksperiment, et instrument til å måle hvor ømfintlig skillet mellom demokrat og republikaner har blitt.